Etter et positivt, og egentlig alt for kort opphold i Slovenia, så dro vi videre på vår ferd.
Veien fram til grensen av Ungarn var som et nybonet stuegulv, og her hadde sjåføren gjort hjemmeleksa si og han kunne stolt fortelle co-driveren at det også var vignett i Ungarn 🙂
Men når vi nærmet oss grensen, så kunne vi ikke finne noe sted å kjøpe denne vignetten, så vi blåste over grensa uten, og vi håpet at vi kunne finne en plass å kjøpe det rett over grensa.
Fra å ha kjørt på helt strøkne veier, så forandret dette seg radikalt så fort vi var inne i Ungarn. Her var det slutt på motorveier, og veien minnet mer om RV 7 over Hardangervidda.
Vi kjørte i 60 km/t et par mil, før veien igjen ble mye, mye bedre, og kunne kalles strøken motorvei. Men hvor kunne vi kjøpe vignett?
Vi så etterhvert en avkjøring til et vertshus med matservering, men ingen besinstasjon. Vi kjørte av og parkerte. Dette var egentlig et stort anlegg med både restaurant og hotell. Inne i et lite hjørne var det en liten kiosk, og vi gikk inn for å spørre.
Der sto det et utrolig surt kvinnemenneske med klare antydninger til  PMS. Hun forsto sjåførens elendige engelsk og forlangte å få bilnummeret og 13 euro kontant. Sjåføren bladde opp og fikk etterhvert en kvittering, men ingen vignett til å klistre på ruta. Når han fortsatt sto og ventet uten at noen ting skjedde, så kunne damen fortele at alt var ok. Hun hadde registrert bilnummeret i en database, og vi kunne bare kjøre. Her var det altså digitale vignetter med skilt-gjenkjenning. Vignetten var gyldig i 10 dager.

Da var det Balatonsjøen neste. Etter å ha kjørt av flott motorvei, så ble trafikken tettere, og veiene smalere. Vi hadde lagt inn byen Badacsony på bilen GPS, da vi ikke kunne finne eksakt gateadresse.
Når vi nærmet oss ba sjåføren co-driveren å slå på veibeskrivelsen til campingen på Google maps, noe hun gjorde tvert. Da slo vi av bilens GPS, og vi hadde full tiltro til at damen i Google maps var mer lokalkjent enn den hyggelige mannen i bilens GPS, og vi fulgte hennes anvisninger til punkt og prikke.
Det skulle vi aldri ha gjort!!
Hun førte oss på ville veier, langt opp i åsen og på smalere og smalere veier. Da var vi også glade for at vi ikke hadde større bil. Vi skjønte etterhvert at damen enten tullet eller var bedugget så vi sa farvel til henne. Så fant vi etterhvert en liten smal vei nedover mot sjøen, og som et mirakel så kjørte vi rett mot campingen, og vi kunne sjekke inn.
Vi hadde bestilt en stor plass ned mot sjøen, og det var utvekslet 11 eposter med campingen om dette. Vi hadde også forhåndsbetalt et beløp, noe de etterhvert forsto.
Men ved innsjekking ble vi igjen spurt om vi ville ha plass med utsikt mot sjøen eller mot fjellet (som egentlig er en vulkan). Sjåførens blodtrykk økte merkbart, men sank betraktlig da vi fikk beskjed om å finne en plass selv. Den nederste plassen nærmest sjøen var ledig, og Hymern ble raskt manøvrert på plass.
Resten av dagen ble avslapning og utpakning. På kvelden ruslet vi 6-700 meter inn til sentrum hvos vi spiste en god middag.

Noen bilder: