Våren 2013 bestemte vi oss for å leie en bobil i Tyskland i 14 dager og se en etappe av Tour de France kombinert med en badeferie på rivieraen.
Turen startet i begynnelsen av juli med privatbil fra Hamar med skiboks på taket og en forholdsvis fullpakket bil. T/R-billett med Kielfergen var kjøpt og betalt, og vi kjørte glade og forventningsfulle til Hjortneskaia i Oslo. Ved innsjekking og levering av billetten T/R fikk vi beskjed om at bilen var 2,04 høy, altså 4 cm for høy i forhold til det vi hadde oppgitt ved bestilling, men damen sa at det ikke var noe problem bare vi betalte kr 300,- ekstra. Det gjorde vi med glede, og vi kjørte om bord. Vel framme i Kiel satte vi kursen mot Hamburg og utleiefirmaet. Der sto bilen klar, en 2013-modell med 2100 km på telleren, altså en ny bil. Men bilen var spartansk innredet og vi var glade for at vi hadde tatt med oss mye hjemmefra. Vi lempet over våre saker fra privatbilen og satte kursen sørover med kurs mot Koblenz, en strekning på ca 520 km.
Vi ankom sent på kvelden, og vi fant en liten campingplass litt inn i Rhindalen hvor vi overnattet.
Dagen etter kjørte vi Moseldalen, og vi hadde et lite stopp i Cochem hvor vi hadde vært noen ganger før med privatbil. Moseldalen er et utrolig flott område, og det finnes mange flotte plasser å campe helt ned til elven.

I Cochem fant vi en parkeringsplass og sjåføren, altså jeg, rygget inn. Jeg så det var en slags fortauskant i speilet, men jeg så ikke at det var så høyt. Vi hørte ikke noe smell, så vi ruslet glade og fornøyde en tur i byen før vi returnerte til bilen. Der så vi at det hadde dannet seg en vanndam under bilen, og ved nærmere undersøkelse så viste det seg at jeg hadde rygget i filler stengemekanismen til gråvannet. Det var bare å finne en butikk med silikon, slangeklemmer og gaffatape, så dette ble midlertidig fikset et par dager senere. En dårlig åpning av turen.

Vi fortsatte nedover via Luxemburg (kanskje Europas billigste diesel) og inn i Frankrike med retning Alpe d`Huez. Vi hadde to overnattinger på veien, en strekning på ca 750 km.

På den ene campingen så fikk vi beskjed ved innsjekkingen at det skulle komme ut en fra resepsjonen og geleide oss på plass så vi kunne bare sitte i bilen og vente. Etter noen minutter kom det en kar ut og satte seg i en golfbil, så på oss, og dro av gårde innover plassen. Vi satt og ventet. Så kom mannen med golfbilen tilbake og vinket til oss, vi vinket tilbake. Så vinket han igjen og vi forsto endelig at det var han som skulle geleide oss. Litt flaut, men det ble mye latter. Vi ankom bunnen av oppkjøringen til Alpe d`Huez tirsdag formiddag. Veien opp er 13,8 km, har en stigning på 8,1% og 21 serpentinsvinger. Rittet skulle være torsdag, altså to dager senere, så vi trodde vi var ute i god tid.
Når vi kom på toppen, ca 1860 moh, så hadde vi passert minst hundre syklister (mosjonister) og haugevis av bobiler som hadde fått parkert i det bratte terrenget. Noen var jekket opp og sto på paller. De hadde etter sigende kommet 14 dager før.
På toppen ble vi geleidet til en «litt flat» slette et par kilometer fra sentrum og målgang, og da var klokken blitt 14.00. To timer senere var fjellet stengt. Fullt! Ingen fikk lov å kjøre opp.

I Alpe d`Huez bor det ca 1700 personer, men nå var det ca 1 million rundt løypa, og noen hundre tusen i bakken opp og i selve byen. Det var mildt sagt sild i tønne.
Men du verden så morsomt vi hadde det i de to dagene før selve rittet. Det var smekk fullt med bobiler (campingvogner fikk ikke lov å kjøre opp), og det var haugevis av nordmenn. Det ble for å si det enkelt, et langt vorspiel og en folkefest uten like.
Rytterne var oppe på fjellet to ganger, og det var også målgang der. Vi så ikke hvem som vant, men det var uansett en uforglemmelig opplevelse. Rammen rundt er mer gøy enn selve rittet.

Men så sviktet kjøleskapet. Det ble ikke kaldt, og vi fikk ikke tak i utleier. Sannsynligvis var mobilnettet sprengt, og vi måtte kaste masse mat. Vel, vi kunne ikke gjøre noe med det der og da, så selv om ikke vi smilte, så gråt vi heller ikke. Dagen etter rittet kjørte vi i kø for å komme ned fra fjellet, og vi satte kursen mot Italia. På veien forsøkte vi å ringe utleier, men vi kom fortsatt ikke fram. Dette var en fredag, og vi visste de hadde stengt lørdag, så desperasjonen begynte å melde seg, og vi måtte belage oss på å ha varmt kjøleskap helt til mandag. Målet vårt var Savona på den Italienske riviera, men vi måtte ha en overnatting og den tok vi på en liten campingplass nær Barolo. Da hadde vi brukt en hel dag på 250 km. Campingen var overfylt med Nederlendere i campingvogn, men vi fikk den siste ledige plassen. Dagen etter skulle vi i resepsjonen for å betale, og først da skjønte vi at vi var i det kjente vindistriktet Barolo. Vinutvalget i resepsjonen var like stort som i et middels Vinmonopol i Norge, men det ble ingen handel allikevel. Barolovin er dyrt også der nede.
Dette var på en lørdag, været var fint, og vi oppdaget at vi ikke var de eneste som ville ned å bade ved rivieraen. Vi sto bokstavelig og stampet i kø i 20 km/t på en god motorvei, så vi tok en meget kjapp beslutning 100 meter før en avkjøring. Vi kjørte av og dro østover mot Gardasjøen, også et sted vi hadde vært før uten bobil. Strekningen ble på ca 350 km.
Det er utrolig flott i Piemonte, og vi koste oss på veien. Vingårder og vinranker så langt øyet kan se. Fine steder er Alba, Asti, Allesandria og for ikke å glemme Acqui Terme. Noen år før vi begynte å kjøre bobil lå vi på en vingård i Mombaruzzo noen dager. Fantastisk opplevelse.
På denne turen hadde vi ikke forhåndsbestilt noe sted, og hittil hadde det gått bra, men ikke når vi ankom Gardasjøen. Der var det fullt overalt, og vi fikk til slutt stå på en venteplass rett utenfor campingen Bella Italia som ligger rett ved Pescheria helt sør i sjøen.

Plassen var fin den, og vi hadde tilgang til alle campingens fasiliteter. Vi
fikk en hjørneplass, og var i utgangspunktet veldig fornøyd med det. Campingen er kjempestor, og kjempefin. Vi rigget oss til, ut med markise, stoler og bord, og vi fikk kjøpt isbiter og en bøtte i butikken. Der kjølte vi ned en flaske hvitvin, og livet smilte til oss. Etter en stund hørte vi det kom en nabo, og jeg ble nysgjerrig. Først trodde jeg det var Bybuss 2 fra Hamar som sto der, men så var det en stor Concorde bobil med tyske skilter. Ut kommer det en velfødd tysker ned et 2-3 trappetrinn med en fjernkontroll i hånda og ned gikk så baklemmen på bilen. Ut kom det en Mini kabriolet trillende, og vi forsto at «The king of the campsite has arrived».

Der og da ble jeg litt fasinert og kanskje litt misunnelig, men ikke nå. Denne bilen hadde ikke fått komme inn på selve campingplassen, den var for stor. Siden har vi vært på mange plasser nedover i Europa hvor maksgrensen er 7-8 meters lengde.
Gardasjøen er flott, og vi anbefaler en båttur en dag. Båtene går fra by til by på begge sider av sjøen, og du kan gå av i en by og kanskje spise
lunsj, og så hoppe på en annen båt videre. Vi liker oss spesielt godt i Limone, men det er veldig mange andre koselige småbyer rundt sjøen. Det er heller ikke så langt til Verona og Venezia herfra. Et besøk i den bilfrie delen av Sirmione er også å anbefale.

Etter noen dager, hvor vi også fikk skikk på kjøleskapet igjen, satte vi kursen nordover igjen, og da anbefaler vi at dere kjører på østsiden av sjøen opp til Riva del Garda som ligger helt i nordenden av sjøen. Man kan også kjøre vestsiden oppover, men der er det dårligere vei og mange tuneller.
Vi kjørte om Innsbruck til Waging am See som ligger litt sør-øst for München. Husk å kjøpe Vignette eller klistremerke-oblat når du kjører inn i Østerrike, og denne MÅ klistres på innsiden av frontruten. Vi synes det var galt å tapetsere frontruten på leiebilen med klistremerke, så vi la den godt synlig på dashbordet. Det var dumt. Etter en uke fikk vi en bot på 140 euro hjem i postkassen. Waging am See er et koselig område som anbefales. Herfra kan man ta dagsturer til for eksempel Salzburg.

I nabovogna på campingen var det et godt voksent ektepar, og han var stadig inni vogna og drakk litt sterkt, før han kom ut og klappet sin kone på stumpen. Dette pågikk hele dagen. Det er utrolig hvor mange artige episoder man registrerer på en campingplass.
Da begynte ferien å nærme seg slutten så vi tok et magadrag og kjørte siste etappe direkte til Hamburg. Det er en strekning på nesten nøyaktig 900 km, men det gikk overraskende bra. Litt slitne og litt såre i baken, så ankom vi en Stellplatz sentralt i Hamburg på kvelden to dager før vi skulle levere bilen. Problemet var et plassen nok var litt for sentral. Den lå delvis under en trafikkert jernbanebro hvor det gikk tog hele natten, og rett ved drive inn til McDonalds, som også var oppe hele døgnet. Over høyttaleren kunne vi til stadighet høre: «Ein burger-menü mit pommes frites und einer großen cola in nummer 3 bitte“
Vi ble ganske lei både tysk, hamburgermenyer, høyttalere og tog den natten etter 90 mil i bilen!

Men Hamburg er blitt en flott by, og vi brukte hele neste dag til å utforske den. Tidlig neste morgen leverte vi bilen, og utleier besiktiget skaden på avløpssystemet, mens han ristet på hodet. Vi fryktet at det ble dyrt, og det ble det. Nesten 7000 kroner kostet det, og vi betalte uten tanke på at dette hadde vi fått dekket på vår reiseforsikring. Det fant vi ut noen år for sent. Men turen vår var ikke over ennå. Etter en overnatting på vei til Kiel, så ankom vi kaia i god til før båten gikk. Dette var slutten av ferien for mange og de skulle hjem med båten. Det var varmt, gradestokken nærmet seg 40 grader.
Så begynte spetakkelet. Ved innsjekking fikk vi beskjed om at personbilen vår var 4 cm for høy, noen som ikke forundret oss. Det er sjelden biler blir lavere på 14 dager. Men jeg forklarte at dette ble vi gjort oppmerksom på i Oslo på tur nedover og vi hadde betalt mellomlegget, så kom «sjokket». Jo vi hadde betalt, men bare for en vei! Jeg trodde at dama i Oslo 14 dager tidligere hadde sett at vi hadde en T/R-billett, og at hun da forsto at biler ikke krymper 4 cm på en ferietur og at hun da hadde endret billetten for begge veier, men det hadde hun altså ikke gjort. Ok, da er det vel bare å betale mellomlegget da? Nei så enkelt var det ikke for de hadde ikke plass til flere biler med over 2 meters høyde.
Vi tok en telefon til Color Line i Oslo, men de kunne ikke hjelpe oss, og alle ferjene mellom Tyskland og Danmark til Norge den dagen var fulle, og vi MÅTTE hjem på grunn av jobb, så da hadde vi bare en ting å gjøre. Vi stappet det viktigste i takboksen inn i bilen, tok av den nye takboksen og la den i et blomsterbed rett ved innsjekking. Problemet med høyden var løst, og den nye takboksen til fire og et halvt tusen måtte vi forlate. Situasjonen vakte litt oppsikt bland medpassasjerer og vi ble ikke mindre svette og stresset av opptrinnet, men vi kom oss om bord. Vel om bord og innlosjert på lugaren så satte vi oss ned på en pub i båten og kjøpte to halvlitere duggfrisk øl.
Etter 3 minutter ble jeg ropt opp over høyttaleranlegget at jeg måtte henvende meg i skranken. Der fikk jeg opplyst at bilen vår sto og gikk på bildekket. Jeg hadde altså glemt å skru av tenningen. Bilen har bare en start-stopp-knapp og ingen nøkkel, og jeg hørte ikke at motoren var i gang da vi forlot bilen. Da var det opp på lugaren og hente nøkkel, og ned og få stoppet bilen. Hadde det på det tidspunktet vært NM i transpirering, eller svetting; så hadde jeg garantert kommet på pallen!
Det hører med til historien at vi ikke fikk dekket tapet av takboksen av Color Line, og vi så heller ingen grunn til å søke om erstatning via reiseforsikringen. Vi hadde jo ikke mistet den, vi hadde bare forlagt den 🙂

Så hva er konklusjonen etter vår første bobilferie?
Jo vi lærte på denne turen at ryggekamera er lurt å ha og at fortauskanter kan være litt høye, at bruksanvisning til kjøleskap er lurt å ha for hånden, at det er lurt å lese hva som står om Vignettplassering i Østerrike hvis man skal igjennom der. Vi lærte også at det er best at ikke begge to skal rydde og ordne samtidig i en liten bobil. Arbeidet må koordineres. Det at det kan dukke opp feil og uforutsette ting er også noe man må regne med. Vi fant også ut at vi ikke ville ha del-integrert bobil når vi skulle kjøpe, og at man ikke «bor seg til» i en bobil etter 14 dager.
Men du verden for et morsomt liv. I vårt tilfelle hadde vi egentlig bare et mål på denne turen og det var å få med oss en etappe på TDF, og da «konge-etappen» opp til Alpe d`Huez. Den var verdt hele turen i seg selv. I tillegg så opplevde vi og oppdaget vi så uendelig mange andre interessante ting og steder som vi sannsynligvis ikke hadde opplevd uten bobil.

Å kjøre bobil er ensbetydende med frihet, og vi kjører etter været, og lysten selvfølgelig. Når vi har parkert etter en tur så starter vi umiddelbart å drømme om neste tur. Om det blir en kort eller lang tur spiller ingen rolle. Vi skal bare ut å kjøre og kose oss. For de som vurderer å gå til anskaffelse så anbefaler jeg å gjøre som oss. Lei en bil før dere kjøper, gjerne for 14 dager. Det gikk 4 år etter denne turen før vi fant drømmebilen vår, og det ble en ny helintegrert Hymer som vi kjøpte hos Høisveen Caravan i Brumunddal (nå Kroken Brumunddal). Vi har ikke angret et sekund, og vi har kjørt over 40 000 km på 2 sesonger, og i sommer er ny tur planlagt, men nå i Norge

Guri og Lars Ove

Fredag 7 august startet vi vår siste hele ferieuke 2020.
Vi hadde heller ikke denne gangen forhåndsbestemt oss for hvor vi ville dra. Yrs værvarsel dagen før avgjorde.
Vi liker oss godt i området Stryn, Loen og Olden, så vi satte kursen mot Loen denne gangen.
Etter den noe kjedelig etappen gjennom Gudbrandsdalen, så ville vi spise litt på Grotli. Vi var innom der i fjor og spiste spekmat-tallerken og rømmegrøt. Nydelig mat og rause porsjoner.
Men i år hadde visst kroa bestemt seg for å spare inn litt. Spekemat-tallerken var mindre innholdsrik, og rømmegrøten hadde krympet eller kanskje kokt inn. Men godt var det allikevel 🙂

Ved Grotli tok vi av og kjørte Gamle Strynefjellsvegen mot Videsæter, en strektning på 27 km som ikke anbefales for biler over 8 meter. Vi kjørte der i september 2017, og da tok vi en lite video av turen.
På toppen i 1140 meters høyde så fricampet vi. Utrolig flott kveld og natt 🙂

Vi hadde bestemt oss for området Loen, men vi ville forsøke å komme til en plass utenfor Loen sentrum. Loen sentrum er kun en campingplass, Skyliften og en enslig Jokerbutikk.
Vi ville ikke på noen av de så vi satte kursen innover i Lodalen og til PlusCamp Sande camping, ca 5 km fra Loen. Campingen har store fine plasser, en liten butikk og kafe. Kan anbefales! 🙂

Der fikk vi en fin plass nede ved vannet

Veien inn og videre innover er ingen motorvei, men det var flust med møteplasser. Veien er også en blindvei og stopper ved Kjenndalsbreen, som ligger ca 12 km fra campingen.
Vi syklet inn der en dag, og det var en fin tur. Innerst i Lovatnet ligger Kjenndalstova hvor vi spiste fjellørret som selvsagt var fisket i Lovatnet.
Mens vi satt på bryggekanten og spiste så kom MS Kjenndal II seilende inn med noen få turister. Denne båten går fra Sande, rett ved campingen og blir liggende et par timer før retur.
Vi spurte en lokalkjent hvordan i alle verden de hadde fått denne båten fra Loen og til Sande, og da kunne han fortelle av det hadde vært millimeterpresisjon og en dags arbeid. Veien hadde da vært stengt en hel dag!

På vei tilbake kunne vi på andre siden av vannet se spor etter rasene som hadde gått fra Ramnefjellet i 1905 0g i 1936.
I 1905 løsnet en stor fjellblokk som var 100 m høy, 50 m bred og 10 m tykk, det vil si på ca. 50 000 kubikkmeter, løsnet ca. 500 meter oppe i fjellsiden, og tok med seg en stor steinur under. En regner med at til sammen 870 000 tonn masse raste ut i vannet. Flodbølgen var ca. 40 m høy. Alle husene både i Bødal og Ytre Nesdal ble rasert bortsett fra et par løer og noen mindre uthus i Bødal. Turistbåten «Lodalen» ble kastet 350 meter inn på land. 61 mennesker omkom.
I 1936 raste det på nytt. Til tross for at geologer etter raset i 1905 mente at det ikke ville være fare for flere store ras i området, løsnet det en steinblokk på ca. en million kubikkmeter 800 meter opp i Ramnefjellet. En 70 meter høy flodbølge skylte gjennom gårdstunene og ødela alt som kom i dens vei, både mennesker og dyr, gårdstun og dyrket mark.
Tilsammen omkom 74 mennesker i bygdene Nesdal og Bødal, 41 av disse ble ikke funnet.

Vi syklet også inn til Loen en dag, og der satt vi og så på to attraksjoner som vi ikke en gang vurderte å være med på.
Den ene var Loen Skylift, og det andre var å se alle som hoppet i fallskjerm fra toppen og ned i sentrum. Det kilte i magen bare av å se dette, så vi satte oss på syklene og satte kursen mot campingen.
På veien fant vi et koselig lite sted ved enden av Lovatnet, og der ble det pitstop. Der hadde vi flott utsikt over vannet og mot campingen, og vi forærte oss selv en flaske lokalt øl 🙂

Etter noen fine dager ved Lovatnet, så dro vi til Måløy.
Der hadde ingen av oss vært før, så det så vi fram til. Etter litt famling for å finne Måløy bobilparkering, så kunne vi fornøyd registrere at der ute hadde de forstått hvordan en bobilparkering skal se ut.
Godt merkede romslige plasser, og helt greit toalett og dusjanlegg, og kun to minutter å gå til sentrum

Måløy er jo en liten by, men de har alt man trenger i gåavstand fra bobilparkeringen.
En koselig kombinert restaurant og fiskebutikk ble også besøkt, og vi trodde kanskje fisken var litt billigere her i havgapet, men den gang ei.
Kr 220,- pr kilo for torsk synes til og med vi fra tjukkeste innlandet var dyrt. På Hamar ligger jo Norges beste fiskebutikk, og der er faktisk torsken billigere.
Men et rekesmørbrød ble det, og vi lukket igjen øynene når vi betalte 🙂

Måløy har mange attraksjoener å by på, men tiden strakk ikke til. Vi nøyde oss med å sykle en mil ut til Kannesteinen for å ta bilde.
Sykkelturen ga oss mer lykke enn å se en rar stein langt fra folk, men nå har vi jo vært der 🙂
Men Måløy blir nok besøkt flere ganger av oss i framtiden.

Så dro vi til Ålesund, men der var det så dårlig vær at det ikke ble noen bilder denne gangen,
Vi fikk plass på Ålesund bobilparkering. Der er det plass til 50 bobiler, men når vi var der var det ikke strøm i enkelte av uttakene. Vi var heldig å finne et uttak, og selv om vi kom i 13 tiden så begynte det å fylles opp med biler. Senere på ettermiddagen var det fullt.
Vi ruslet en tur inn til byen, som helt klart er en flott by, men sikkert finere i pent vær.
Prisen pr døgn er kr 275,- men med Easypark-appen så ble det kr 316,25 !!

Etter brannen i byen i 1905, så ble jo byen bygd opp i Jugendstil. Keiser Wilhelm II var en av de som donerte mye penger til oppbyggingen, og jeg vet ikke om det har noen sammenheng, men det var nesten bare tyskere på bobilparkeringen.
Nesten så vi lurte på om Ålesund var blitt en ny tysk delstat 🙂

En natt i Ålesund var nok for denne gangen og vi satte kursen mot Geiranger, via Åndalsnes.
Kroken Åndalsnes måtte besøkes, og de skuffet ikke denne gangen heller.
Så var det Trollstigen opp og Ørneveien ned.
Mulig vi er blitt litt blaserte når det gjelder fjelloverganger, men det blir kjedeligere og kjedeligere.
Mye bobiler på vei opp og ned, men de vi så kjørte eksemplarisk, så alt gikk helt greit.
I Geiranger tok vi inn på Geiranger camping, en plass vi har vært før. Campingen ligger flott til, og i år var det faktisk mulig å bevege seg i sentrum. Og luften var frisk og eksosfri på grunn av fraværet av cruisebåter.
Men jeg synes synd på de som driver forretning der inne.
Vi ruslet litt rundt og så på kjøleskapsmagneter, elg-klistremerker, troll i alle fasonger og størrelser, nøkkelringer, lusekofter og knitwear made in Kina. Vi fant ikke noe som fristet 🙂
De hadde også utleie av små elektriske 4-hjuls to seters motorsykler til kr 800,- pr time. Vi så ingen som leide.
Men Geiranger er flott 🙂

Så var dagen kommet for hjemturen, og vi bestemte oss for å ta en avstikker til Dalsnibba.
Fra Geiranger og dit er det bare to mil, men beregn god tid. I bakkene opp fra Geiranger er det minst like svingete og bratt som Ørneveien, og det samme fra Djupvasshytta og opp til Dalsnibba. Fra Djupvasshytta og opp er det ca 5 km, og det koster kr 200,- i bomavgift.
Er det verdt det? Ja det synes vi. Veien er forholdsvis ny og bred, men på vei opp så møtte vi den farligste bilføreren på hele turen.
I en ventresving kom det norskregisrtert Toyota Avensis som tok en mega-solid yttersving slik at vi måtte stoppe. Det eneste vi så var hvite knoker på et ratt og et blekt ansikt med FRYKT skrevet med store bokstaver i panna. Hva har slike bilførere å gjøre på et slikt sted? Han burde jo skjønt at han måtte kjøre nedat når han hadde kjørt opp 🙂
Utsikten er jo strålende der oppe, men når vi var der så lå det såpass mye tåke så lavt at vi ikke så fjorden.
Mange bobiler hadde overnattet der oppe.

Her er et par bilder fra toppen og nede ved Djupvatnet.

Så var det strake veien hjem, men ikke helt strake.
Vi fant plutselig ut at vi skulle kjøre om Valdresflye, så det gjorde vi. Men for en trafikk!!! Det var tydelig at dette var den store utfartsdagen for mange. Det sto biler parkert tett i tett der hvor det tydeligvis gikk stier innover fjellet, men vi fant en liten luke nesten på toppen hvor vi stoppet og inntok medbragt lunsj.

Så var plutselig uken forbi, og det var å komme seg hjem for å se om det gikk ann å redde tørre blomster på terrassen etter en varmebølge. Noe hadde klart seg, og vi kunne glade og fornøyde sette oss ned og tenke tilbake på en fin uke. 🙂