Sommerferien i år ble litt amputert.
Vi hadde planlagt en 5 ukers ferie til Italia, men endte opp med 3 uker i Norge. Og vi har ikke angret et sekund, selv om vi i perioder har savnet den stor gule kula på himmelen som gir oss varme.
På vinteren har jeg ofte drømt om at snøen kom ferdig måkt, og i år har jeg drømt om at regnet kun kom på bondens jorder og i elver, og ikke på veier og campingplasser.
Vi bestemte oss for å la YR styre oss i år, selv om YR tidligere har lurt oss trill rundt. Vi bestemte oss for å sette kursen sørover, og da mot Vestfold og Telemark i første omgang.
Første store utfordring er å komme seg igjennom Oslo uten å måtte bruke halve ferien på det. Et løp i Vålerengatunnelen er stengt, og det betyr kaos. De sier det er veivesenet som står bak stengingen, men jeg tror det er MDG. De hater jo alle biler uansett hvor de er.
Men problemet startet ikke der. Ved Kløfta var det en ulykke i nordgående felt, og da ble det svær «glane-kø» sørover, og vi snirklet oss fram i 50 km/t i 110 sone.
Ved Karihaugen sto det en trailer godt utenfor motorveien, men den skulle absolutt reddes midt i rushtrafikken, og en fil var sperret. Er det MDG som organiserer bilberging også?
Ved Økern vrengte vi til venstre og satte retningen mot Moss. Litt på feil side av fjorden men det går da ferje, og jeg slapp å risikere unødig pulsøkning og irritasjon gjennom Oslo.
Vel framme i Moss bestemte vi oss for å ta en overnatting for å slippe å treffe igjen køen som kom fra Oslo.
Bobilhavna ligger vegg i vegg med fergeleiet, og vi fikk plass i første rekke ut mot vannet. Helt grei plass å stå. Helt grei pris også
Kl. 06.30 neste morgen sto det mange å fisket allerede. Det var lokale mennesker som ikke snakket norsk. De dro opp haugevis av makrell, han ene hadde dratt opp mer enn 100 stk dagen før.
Vi tok fergen til Horten, og satte kursen mot Anvikstranda ved Stavern. Der fikk vi en av de siste ledige plassene, men vi lå nær stranden og hadde det helt fint et par dager. Syklet fikk vi også disse dagene. Lars Ove hadde sesongplass for vogn her på 80-tallet, så han mimret litt 🙂
Så satte vi kursen mot Flekkefjord.
Turen gikk smertefritt, og det var lite trafikk. I Flekkefjord er det en stor bobilparkering og det var god plass når vi ankom. Det er 50-100 meter fra matbutikk, og 10 minutters gåtur inn til et koselig sentrum.
Og verden er ikke stor. Ved siden av oss sto det en bil fra Lillehammer, og bak oss sto det en bil fra Hamar. Fin kveld, koselig prat, og tidlig seng.
Dagen etter bestemte vi oss for å kjøre ytre veien, FV 44, mot Haugesund, men det ble vi frarådet fra de som kom fra Lillehammer. De hadde kjørt der, og var blitt lei av å brette inn speilene flere ganger når de møtte brede biler.
Derfor ble det hovedveien, og den var fin den.
Vi ankom Haraldshaugen Camping, og fikk en flott plass på gress.
Men så var det været da. Det skifter fort, og YR var ikke helt med. Med markisen ute festet med fire stormbarduner og YR meldte 4-5 sekundmeter vind, så la vi oss trygt for å sove. Kl 12 begynte «helvete». Markisen blafret og bråkte, så ingen av oss fikk sove. Kl 03.30 sto Lars Ove opp og satte seg ut. Vi var redd markisen ville forsvinne i stormkastene, men det gikk heldigvis bra.
Dagen etter vi kom var det to campingvogner som hadde blåst av på to forskjellige bruer vi hadde kjørt over rett sør for Haugesund.
Haugesund by er i gåavstand fra campingen, ca 2 km. Vi ruslet inn en dag og spiste en fantastisk god fiskesuppe på Brasserie Brakstad. Anbefales!
Haraldshaugen Camping ligger jo vegg i vegg med riksmonumentet, og det er også verdt et besøk.
Men så var det temperaturen i sommer-Norge da. Dette bildet forteller vel det meste 🙂
Etter et par dager i Haugesund, og etter å ha vurdert YRs værmelding var det da bare et sted i Norge med antydning til sol og null regn, og det var Telemark.
Vi hadde lyst til å slå oss ned på en camping i Lunde som vi hadde vært nede og sett på i fjor, men ikke overnattet. Lars Ove var sikker på at den het Lunde camping, og han ringte og reserverte plass. Damen på plassen snakket umiskjennelig vestlandsdialekt, men det kan jo også folk i Telemark gjøre.
Problemet var at Lars Ove hadde reservert plass på Lunde Camping i Aurland, ikke i Lunde i Telemark.
Vi oppdaget feilen, og fikk avbetilt 🙂
Campingen vi ville til ligger i Lunde, men heter Telemark Kanalcamping
Vi pakket og satte kursen.
Haukelifjell er nok også overtatt av MDG tror jeg, og det er to store tunneler som er stengt. Omkjøringen er på gamleveien og der er det ikke mulig å møte. Derfor blir det kolonnekjøring, og derfor ventetid.
Det var ikke så veldig ille når vi var der, men de siste dagene har folk måttet beregne seg 2-3 timers ventetid begge veier og begge steder.
Ellers gikk turen helt fint, og vi ankom campingen i god tid før den ble helt full.
Dette er en populær camping for bobilfolket, og det er idyllisk nede ved kanalen. Plassene er meget romsligere.
Campingen ligger i gåavstand til butikker, og den ligger vegg i vegg med en fergekro som har god fish&chips. En dag syklet vi langs kanalen forbi Hogga sluse opp til Strengen brygge og så på andre siden av kanalen tilbake til campingen. Neste dagen syklet vi t/r Ulefoss og besøkte sannsynligvis norges minste vinmonopol 🙂
Så tok vi M/S VICTORIA, som også blir kalt kanalens dronning, fra Lunde og ned til Ulefoss, og så buss tilbake. Fin tur men forholdsvis dyrt. For to personer kostet det 1050,-. Og sluser er kjedelige.
Etter noen dager i Lunde, bestemte vi oss for å dra tilbake til Staverns-området.
Vi hadde vært på Anvikstranda, men nå ville vi forsøke Omlidstanda som ligger midt mellom Nevlunghavn og Helgeroa.
«Problemet» som gjelder nesten alle campingplasser i sørlige Norge har i år vært at man ikke kan forhåndsbestille plass.
Eneste mulighet har vært å stille seg i kø, altså drop-inn.
Vi kom til campingen kl 10.00, og da var vi nr 5 i køen. Hadde ingen av campingens gjester reist den dagen, så hadde vi ikke kommet inn den dagen, men heldigvis så dro noen så vi fikk plass før kl 12.
Og for en plass!!!
Vi ble plassert på en gressplen helt i utkanten av plassen med flott utsikt over sjøen og inn mot Langesund, og hadde nesten ingen rundt oss. Foran oss lå det «fastboende» som vi ble veldig godt kjent med og vi hadde mange koselige samtaler med. Fantastiske naboer 🙂
To av de nærmeste hadde hund. En tre år gammel labrador som het Pelle og som var plassens maskot. Ikke et eneste bjeff og alltid blid.
Den andre naboen hadde en cocker spaniel og han het Otto og var et år gammel. Otto hadde aldri campet før, men han trives tydeligvis meget godt. Ikke et bjeff og alltid blid. Begge ble gode kompiser, og det var morsomt å se de sammen. (se bilder)
Hundebjeffing i tide og utide på campingplasser er noe dritt og irriterende. Men det er en ting jeg har registrert og det er at det er de minste hundene som står for bråket. Gjerne de som du ikke ser forskjell på om de rygger eller går framover. Men det er vel ikke hundenes feil. Det er etter min mening eierens. I Italia er det flere campingplasser som det ikke er lov å ha med hund, og det er vel en grunn for det…. (Jeg er ingen hundehater, og har hatt mange selv)
Den ene naboens sønn var en ivrig fisker, og han kom hjem med en haug med pir (småmakrell) som han varmrøkte med en gang. Selvfølgelig måtte vi få noen. Gjestfrihet til tusen 🙂
En dag bestemte vi oss for å sykle inn til Helgeroa og ta rutebåten Skjæløy 2 som er en ferje i tre bygget for tyskerne i 1943, ukjent sted. Passasjerbåt sertifisert for 50 personer, mye uteplass. Enkel salong med trebenker. Går i fast rute mellom Helgeroa-Langesund fra 24.06 – 13.08. Skipperen var den samme som var med i en episode i NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» Her er episoden
Fantastisk fin tur mellom småøyer og trange sund. Dette er ikke sørlandet men Telemark!
Så syklet vi en tur inn til Brevik og Stathelle før etter en god lunsj i Langesund returnerte med samme båten til Helgeroa.
Dagen etter syklet vi til Nevlunghavn. Også et koselig sted, og vi spiste et rekesmørbrød på Havaristen. For det første var det dårlig service, og jeg tror en femåring kunne telt hvor mange reker det var på brødskiva. Jeg tror ikke samme femåring hadde klart å telle hvor mye penger de skulle ha for det 🙂
En annen dag syklet vi til Mølen som er en del av verdens største naturmonumenter fra siste istid. Imponerende. Og vi hadde medbragt lunsj. Koselig tur.
Men med bobil så må vi videre. Målet nå ble Lars Oves favorittsted, Averøy. Der ferierte han mye som guttunge, og Guri har og så vært der noen ganger de siste årene. Senest med bobil i fjor. Da ble Atlanterhavsveien Sjøstuer plottet inn på GPS, men der har MDG også en jobb å gjøre. De vil jo ikke ha biltrafikk i Oslo men GPSen er ikke enig. Den vil ha oss om Oslo. Jeg synes MDG og Raymond må forlange at alle GPS-systemene inkl Googlemaps fjerner Oslo fra alle kart. Rutene må legges langt unna denne byen 🙂
Løsningen ble å kjøre av motorveien på Liertoppen og kjøre ruten Tranby-Sylling-Tyrifjorden-Jevnaker-Gjøvik og komme utpå E6 igjen ved Mjøsbrua. Fin tur 🙂
Turen opp i gjennon Gudbrandsdalen gikk smertefritt, og gjennom Romsdalen likeså.
Åndalsnes har for oss bare vært et sted du fliser fort forbi, men det var før vi kjøpte Hymer. Kroken Åndalsnes har blitt besøkt et par ganger tidligere, men nå var det stengt der da vi ankom litt sent.
Allikevel, etter 565 km den dagen, så bestemte vi oss for å ta en overnatting på bobilplassen der. Gratis og ingen andre fasiliteter enn rent vann, så var den helt ok.
Dagen etter kjørte vi videre, og på andre siden av Isfjorden tok vi dette bildet av Åndalsnes. Tindekaia ligger bak Hurtigrutene.
Vi ankom Atlanterhavsveien Sjøstuer i ti-tiden i tåkehavet. Eieren kjente meg igjen fra i fjor, og sa at plassen var full.
Det visste vi, og vi var forberedt på å vente til noen skulle dra.
Vi ventet i akkurat 2 minutter. Da dro det en bobil, og vi kjørte ned. Da viste det seg vi fikk den desidert beste plassen på anlegget, og smilet hadde gått helt rundt hvis ikke ørene hadde sittet i veien 🙂
Det er ikke så mye å si om de siste dagene her. Vi storkoste oss, og vi syklet et par dager ut til fiskeplassen «vår» og dro opp noe makrell, og Guri fikk en stor lyr.
Så tok vi bilen inn til Kristiansund en dag det regnet, og ruslet litt rundt, Vi måtte selvfølgelig kjøpe med oss klippfisk 🙂
Og siste kveldet måtte vi selvfølgelig spise en god middag på Bjartmars Favorittkro som ligger 50 meter fra plassen. Alltid nydelig mat der. Denne gangen ble det pannestekt kveite og et glass rødvin.
Etterord:
Til tross for covid-19 og en rar sommer synes vi at den har vært flott. Vi har begge reist så mye i forbindelse med både jobb og idrett tidligere (ikke jeg med idrett) at vi har sett det meste av Norge før, men det er alltid nye steder du finner med bobil og sykkel. Vi har ikke savnet landet Italia, men vi har savnet varmere temperatur og solen. Mer stabilt vær.
Vi har truffet mange hyggelige mennesker, men vi har også truffet noen «raringer».
«De rareste» var nok paret som egentlig ikke likte å kjøre bobil, og som fikk hjemlengsel etter 3 dager i ferien. De himlet med øynene når jeg fortalte om turen vår (Hamar – Moss – Flekkefjord – Haugesund – Telemark – Helgeroa – Averøy ) og lurte på hvordan vi hadde orket å kjøre så langt på 3 uker. De hadde kjørt 9 mil hjemmefra og skulle KANSKJE kjøre 3 mil til før de dro hjem. Paret var i 50-årene og hadde hatt bobil i 14 år. 🙂
Vi har ikke sett stygg kjøring bortsett fra noen få idioter som ikke tåler å se bakveggen på en bobil. Det har vært mye biler på veien, men vi så ikke en eneste ulykke. På vei nordfra på søndag møtte vi en liten horde med tyske bobiler.
Så nå skal vi være hjemme i tre uker, før vi tar oss en ny uke i bilen 🙂
Fortsatt god sommer!!
Guri og Lars Ove
Kommenter gjerne hvis dere ønsker
