Fredag 7 august startet vi vår siste hele ferieuke 2020.
Vi hadde heller ikke denne gangen forhåndsbestemt oss for hvor vi ville dra. Yrs værvarsel dagen før avgjorde.
Vi liker oss godt i området Stryn, Loen og Olden, så vi satte kursen mot Loen denne gangen.
Etter den noe kjedelig etappen gjennom Gudbrandsdalen, så ville vi spise litt på Grotli. Vi var innom der i fjor og spiste spekmat-tallerken og rømmegrøt. Nydelig mat og rause porsjoner.
Men i år hadde visst kroa bestemt seg for å spare inn litt. Spekemat-tallerken var mindre innholdsrik, og rømmegrøten hadde krympet eller kanskje kokt inn. Men godt var det allikevel 🙂

Ved Grotli tok vi av og kjørte Gamle Strynefjellsvegen mot Videsæter, en strektning på 27 km som ikke anbefales for biler over 8 meter. Vi kjørte der i september 2017, og da tok vi en lite video av turen.
På toppen i 1140 meters høyde så fricampet vi. Utrolig flott kveld og natt 🙂

Vi hadde bestemt oss for området Loen, men vi ville forsøke å komme til en plass utenfor Loen sentrum. Loen sentrum er kun en campingplass, Skyliften og en enslig Jokerbutikk.
Vi ville ikke på noen av de så vi satte kursen innover i Lodalen og til PlusCamp Sande camping, ca 5 km fra Loen. Campingen har store fine plasser, en liten butikk og kafe. Kan anbefales! 🙂

Der fikk vi en fin plass nede ved vannet

Veien inn og videre innover er ingen motorvei, men det var flust med møteplasser. Veien er også en blindvei og stopper ved Kjenndalsbreen, som ligger ca 12 km fra campingen.
Vi syklet inn der en dag, og det var en fin tur. Innerst i Lovatnet ligger Kjenndalstova hvor vi spiste fjellørret som selvsagt var fisket i Lovatnet.
Mens vi satt på bryggekanten og spiste så kom MS Kjenndal II seilende inn med noen få turister. Denne båten går fra Sande, rett ved campingen og blir liggende et par timer før retur.
Vi spurte en lokalkjent hvordan i alle verden de hadde fått denne båten fra Loen og til Sande, og da kunne han fortelle av det hadde vært millimeterpresisjon og en dags arbeid. Veien hadde da vært stengt en hel dag!

På vei tilbake kunne vi på andre siden av vannet se spor etter rasene som hadde gått fra Ramnefjellet i 1905 0g i 1936.
I 1905 løsnet en stor fjellblokk som var 100 m høy, 50 m bred og 10 m tykk, det vil si på ca. 50 000 kubikkmeter, løsnet ca. 500 meter oppe i fjellsiden, og tok med seg en stor steinur under. En regner med at til sammen 870 000 tonn masse raste ut i vannet. Flodbølgen var ca. 40 m høy. Alle husene både i Bødal og Ytre Nesdal ble rasert bortsett fra et par løer og noen mindre uthus i Bødal. Turistbåten «Lodalen» ble kastet 350 meter inn på land. 61 mennesker omkom.
I 1936 raste det på nytt. Til tross for at geologer etter raset i 1905 mente at det ikke ville være fare for flere store ras i området, løsnet det en steinblokk på ca. en million kubikkmeter 800 meter opp i Ramnefjellet. En 70 meter høy flodbølge skylte gjennom gårdstunene og ødela alt som kom i dens vei, både mennesker og dyr, gårdstun og dyrket mark.
Tilsammen omkom 74 mennesker i bygdene Nesdal og Bødal, 41 av disse ble ikke funnet.

Vi syklet også inn til Loen en dag, og der satt vi og så på to attraksjoner som vi ikke en gang vurderte å være med på.
Den ene var Loen Skylift, og det andre var å se alle som hoppet i fallskjerm fra toppen og ned i sentrum. Det kilte i magen bare av å se dette, så vi satte oss på syklene og satte kursen mot campingen.
På veien fant vi et koselig lite sted ved enden av Lovatnet, og der ble det pitstop. Der hadde vi flott utsikt over vannet og mot campingen, og vi forærte oss selv en flaske lokalt øl 🙂

Etter noen fine dager ved Lovatnet, så dro vi til Måløy.
Der hadde ingen av oss vært før, så det så vi fram til. Etter litt famling for å finne Måløy bobilparkering, så kunne vi fornøyd registrere at der ute hadde de forstått hvordan en bobilparkering skal se ut.
Godt merkede romslige plasser, og helt greit toalett og dusjanlegg, og kun to minutter å gå til sentrum

Måløy er jo en liten by, men de har alt man trenger i gåavstand fra bobilparkeringen.
En koselig kombinert restaurant og fiskebutikk ble også besøkt, og vi trodde kanskje fisken var litt billigere her i havgapet, men den gang ei.
Kr 220,- pr kilo for torsk synes til og med vi fra tjukkeste innlandet var dyrt. På Hamar ligger jo Norges beste fiskebutikk, og der er faktisk torsken billigere.
Men et rekesmørbrød ble det, og vi lukket igjen øynene når vi betalte 🙂

Måløy har mange attraksjoener å by på, men tiden strakk ikke til. Vi nøyde oss med å sykle en mil ut til Kannesteinen for å ta bilde.
Sykkelturen ga oss mer lykke enn å se en rar stein langt fra folk, men nå har vi jo vært der 🙂
Men Måløy blir nok besøkt flere ganger av oss i framtiden.

Så dro vi til Ålesund, men der var det så dårlig vær at det ikke ble noen bilder denne gangen,
Vi fikk plass på Ålesund bobilparkering. Der er det plass til 50 bobiler, men når vi var der var det ikke strøm i enkelte av uttakene. Vi var heldig å finne et uttak, og selv om vi kom i 13 tiden så begynte det å fylles opp med biler. Senere på ettermiddagen var det fullt.
Vi ruslet en tur inn til byen, som helt klart er en flott by, men sikkert finere i pent vær.
Prisen pr døgn er kr 275,- men med Easypark-appen så ble det kr 316,25 !!

Etter brannen i byen i 1905, så ble jo byen bygd opp i Jugendstil. Keiser Wilhelm II var en av de som donerte mye penger til oppbyggingen, og jeg vet ikke om det har noen sammenheng, men det var nesten bare tyskere på bobilparkeringen.
Nesten så vi lurte på om Ålesund var blitt en ny tysk delstat 🙂

En natt i Ålesund var nok for denne gangen og vi satte kursen mot Geiranger, via Åndalsnes.
Kroken Åndalsnes måtte besøkes, og de skuffet ikke denne gangen heller.
Så var det Trollstigen opp og Ørneveien ned.
Mulig vi er blitt litt blaserte når det gjelder fjelloverganger, men det blir kjedeligere og kjedeligere.
Mye bobiler på vei opp og ned, men de vi så kjørte eksemplarisk, så alt gikk helt greit.
I Geiranger tok vi inn på Geiranger camping, en plass vi har vært før. Campingen ligger flott til, og i år var det faktisk mulig å bevege seg i sentrum. Og luften var frisk og eksosfri på grunn av fraværet av cruisebåter.
Men jeg synes synd på de som driver forretning der inne.
Vi ruslet litt rundt og så på kjøleskapsmagneter, elg-klistremerker, troll i alle fasonger og størrelser, nøkkelringer, lusekofter og knitwear made in Kina. Vi fant ikke noe som fristet 🙂
De hadde også utleie av små elektriske 4-hjuls to seters motorsykler til kr 800,- pr time. Vi så ingen som leide.
Men Geiranger er flott 🙂

Så var dagen kommet for hjemturen, og vi bestemte oss for å ta en avstikker til Dalsnibba.
Fra Geiranger og dit er det bare to mil, men beregn god tid. I bakkene opp fra Geiranger er det minst like svingete og bratt som Ørneveien, og det samme fra Djupvasshytta og opp til Dalsnibba. Fra Djupvasshytta og opp er det ca 5 km, og det koster kr 200,- i bomavgift.
Er det verdt det? Ja det synes vi. Veien er forholdsvis ny og bred, men på vei opp så møtte vi den farligste bilføreren på hele turen.
I en ventresving kom det norskregisrtert Toyota Avensis som tok en mega-solid yttersving slik at vi måtte stoppe. Det eneste vi så var hvite knoker på et ratt og et blekt ansikt med FRYKT skrevet med store bokstaver i panna. Hva har slike bilførere å gjøre på et slikt sted? Han burde jo skjønt at han måtte kjøre nedat når han hadde kjørt opp 🙂
Utsikten er jo strålende der oppe, men når vi var der så lå det såpass mye tåke så lavt at vi ikke så fjorden.
Mange bobiler hadde overnattet der oppe.

Her er et par bilder fra toppen og nede ved Djupvatnet.

Så var det strake veien hjem, men ikke helt strake.
Vi fant plutselig ut at vi skulle kjøre om Valdresflye, så det gjorde vi. Men for en trafikk!!! Det var tydelig at dette var den store utfartsdagen for mange. Det sto biler parkert tett i tett der hvor det tydeligvis gikk stier innover fjellet, men vi fant en liten luke nesten på toppen hvor vi stoppet og inntok medbragt lunsj.

Så var plutselig uken forbi, og det var å komme seg hjem for å se om det gikk ann å redde tørre blomster på terrassen etter en varmebølge. Noe hadde klart seg, og vi kunne glade og fornøyde sette oss ned og tenke tilbake på en fin uke. 🙂

Sommerferien i år ble litt amputert.
Vi hadde planlagt en 5 ukers ferie til Italia, men endte opp med 3 uker i Norge. Og vi har ikke angret et sekund, selv om vi i perioder har savnet den stor gule kula på himmelen som gir oss varme.
På vinteren har jeg ofte drømt om at snøen kom ferdig måkt, og i år har jeg drømt om at regnet kun kom på bondens jorder og i elver, og ikke på veier og campingplasser.
Vi bestemte oss for å la YR styre oss i år, selv om YR tidligere har lurt oss trill rundt. Vi bestemte oss for å sette kursen sørover, og da mot Vestfold og Telemark i første omgang.

Første store utfordring er å komme seg igjennom Oslo uten å måtte bruke halve ferien på det. Et løp i Vålerengatunnelen er stengt, og det betyr kaos. De sier det er veivesenet som står bak stengingen, men jeg tror det er MDG. De hater jo alle biler uansett hvor de er.
Men problemet startet ikke der. Ved Kløfta var det en ulykke i nordgående felt, og da ble det svær «glane-kø» sørover, og vi snirklet oss fram i 50 km/t i 110 sone.
Ved Karihaugen sto det en trailer godt utenfor motorveien, men den skulle absolutt reddes midt i rushtrafikken, og en fil var sperret. Er det MDG som organiserer bilberging også?
Ved Økern vrengte vi til venstre og satte retningen mot Moss. Litt på feil side av fjorden men det går da ferje, og jeg slapp å risikere unødig pulsøkning og irritasjon gjennom Oslo.
Vel framme i Moss bestemte vi oss for å ta en overnatting for å slippe å treffe igjen køen som kom fra Oslo.
Bobilhavna ligger vegg i vegg med fergeleiet, og vi fikk plass i første rekke ut mot vannet. Helt grei plass å stå. Helt grei pris også
Kl. 06.30 neste morgen sto det mange å fisket allerede. Det var lokale mennesker som ikke snakket norsk. De dro opp haugevis av makrell, han ene hadde dratt opp mer enn 100 stk dagen før.

Vi tok fergen til Horten, og satte kursen mot Anvikstranda ved Stavern. Der fikk vi en av de siste ledige plassene, men vi lå nær stranden og hadde det helt fint et par dager. Syklet fikk vi også disse dagene. Lars Ove hadde sesongplass for vogn her på 80-tallet, så han mimret litt 🙂

Så satte vi kursen mot Flekkefjord.
Turen gikk smertefritt, og det var lite trafikk. I Flekkefjord er det en stor bobilparkering og det var god plass når vi ankom. Det er 50-100 meter fra matbutikk, og 10 minutters gåtur inn til et koselig sentrum.
Og verden er ikke stor. Ved siden av oss sto det en bil fra Lillehammer, og bak oss sto det en bil fra Hamar. Fin kveld, koselig prat, og tidlig seng.

Dagen etter bestemte vi oss for å kjøre ytre veien, FV 44, mot Haugesund, men det ble vi frarådet fra de som kom fra Lillehammer. De hadde kjørt der, og var blitt lei av å brette inn speilene flere ganger når de møtte brede biler.
Derfor ble det hovedveien, og den var fin den.
Vi ankom Haraldshaugen Camping, og fikk en flott plass på gress.

Men så var det været da. Det skifter fort, og YR var ikke helt med. Med markisen ute festet med fire stormbarduner og YR meldte 4-5 sekundmeter vind, så la vi oss trygt for å sove. Kl 12 begynte «helvete». Markisen blafret og bråkte, så ingen av oss fikk sove. Kl 03.30 sto Lars Ove opp og satte seg ut. Vi var redd markisen ville forsvinne i stormkastene, men det gikk heldigvis bra.
Dagen etter vi kom var det to campingvogner som hadde blåst av på to forskjellige bruer vi hadde kjørt over rett sør for Haugesund.
Haugesund by er i gåavstand fra campingen, ca 2 km. Vi ruslet inn en dag og spiste en fantastisk god fiskesuppe på Brasserie Brakstad. Anbefales!

Haraldshaugen Camping ligger jo vegg i vegg med riksmonumentet, og det er også verdt et besøk.
Men så var det temperaturen i sommer-Norge da. Dette bildet forteller vel det meste 🙂

Etter et par dager i Haugesund, og etter å ha vurdert YRs værmelding var det da bare et sted i Norge med antydning til sol og null regn, og det var Telemark.
Vi hadde lyst til å slå oss ned på en camping i Lunde som vi hadde vært nede og sett på i fjor, men ikke overnattet. Lars Ove var sikker på at den het Lunde camping, og han ringte og reserverte plass. Damen på plassen snakket umiskjennelig vestlandsdialekt, men det kan jo også folk i Telemark gjøre.
Problemet var at Lars Ove hadde reservert plass på Lunde Camping i Aurland, ikke i Lunde i Telemark.
Vi oppdaget feilen, og fikk avbetilt 🙂
Campingen vi ville til ligger i Lunde, men heter Telemark Kanalcamping

Vi pakket og satte kursen.
Haukelifjell er nok også overtatt av MDG tror jeg, og det er to store tunneler som er stengt. Omkjøringen er på gamleveien og der er det ikke mulig å møte. Derfor blir det kolonnekjøring, og derfor ventetid.
Det var ikke så veldig ille når vi var der, men de siste dagene har folk måttet beregne seg 2-3 timers ventetid begge veier og begge steder.
Ellers gikk turen helt fint, og vi ankom campingen i god tid før den ble helt full.
Dette er en populær camping for bobilfolket, og det er idyllisk nede ved kanalen. Plassene er meget romsligere.

Campingen ligger i gåavstand til butikker, og den ligger vegg i vegg med en fergekro som har god fish&chips. En dag syklet vi langs kanalen forbi Hogga sluse opp til Strengen brygge og så på andre siden av kanalen tilbake til campingen. Neste dagen syklet vi t/r Ulefoss og besøkte sannsynligvis norges minste vinmonopol 🙂
Så tok vi M/S VICTORIA, som også blir kalt kanalens dronning, fra Lunde og ned til Ulefoss, og så buss tilbake. Fin tur men forholdsvis dyrt. For to personer kostet det 1050,-. Og sluser er kjedelige.

Etter noen dager i Lunde, bestemte vi oss for å dra tilbake til Staverns-området.
Vi hadde vært på Anvikstranda, men nå ville vi forsøke Omlidstanda som ligger midt mellom Nevlunghavn og Helgeroa.
«Problemet» som gjelder nesten alle campingplasser i sørlige Norge har i år vært at man ikke kan forhåndsbestille plass.
Eneste mulighet har vært å stille seg i kø, altså drop-inn.
Vi kom til campingen kl 10.00, og da var vi nr 5 i køen. Hadde ingen av campingens gjester reist den dagen, så hadde vi ikke kommet inn den dagen, men heldigvis så dro noen så vi fikk plass før kl 12.
Og for en plass!!!

Vi ble plassert på en gressplen helt i utkanten av plassen med flott utsikt over sjøen og inn mot Langesund, og hadde nesten ingen rundt oss. Foran oss lå det «fastboende» som vi ble veldig godt kjent med og vi hadde mange koselige samtaler med. Fantastiske naboer 🙂
To av de nærmeste hadde hund. En tre år gammel labrador som het Pelle og som var plassens maskot. Ikke et eneste bjeff og alltid blid.
Den andre naboen hadde en cocker spaniel og han het Otto og var et år gammel. Otto hadde aldri campet før, men han trives tydeligvis meget godt. Ikke et bjeff og alltid blid. Begge ble gode kompiser, og det var morsomt å se de sammen. (se bilder)
Hundebjeffing i tide og utide på campingplasser er noe dritt og irriterende. Men det er en ting jeg har registrert og det er at det er de minste hundene som står for bråket. Gjerne de som du ikke ser forskjell på om de rygger eller går framover. Men det er vel ikke hundenes feil. Det er etter min mening eierens. I Italia er det flere campingplasser som det ikke er lov å ha med hund, og det er vel en grunn for det…. (Jeg er ingen hundehater, og har hatt mange selv)

Den ene naboens sønn var en ivrig fisker, og han kom hjem med en haug med pir (småmakrell) som han varmrøkte med en gang. Selvfølgelig måtte vi få noen. Gjestfrihet til tusen 🙂

En dag bestemte vi oss for å sykle inn til Helgeroa og ta rutebåten Skjæløy 2 som er en ferje i tre bygget for tyskerne i 1943, ukjent sted. Passasjerbåt sertifisert for 50 personer, mye uteplass. Enkel salong med trebenker. Går i fast rute mellom Helgeroa-Langesund fra 24.06 – 13.08. Skipperen var den samme som var med i en episode i NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» Her er episoden
Fantastisk fin tur mellom småøyer og trange sund. Dette er ikke sørlandet men Telemark!

Så syklet vi en tur inn til Brevik og Stathelle før etter en god lunsj i Langesund returnerte med samme båten til Helgeroa.

Dagen etter syklet vi til Nevlunghavn. Også et koselig sted, og vi spiste et rekesmørbrød på Havaristen. For det første var det dårlig service, og jeg tror en femåring kunne telt hvor mange reker det var på brødskiva. Jeg tror ikke samme femåring hadde klart å telle hvor mye penger de skulle ha for det 🙂
En annen dag syklet vi til Mølen som er en del av verdens største naturmonumenter fra siste istid. Imponerende. Og vi hadde medbragt lunsj. Koselig tur.

Men med bobil så må vi videre. Målet nå ble Lars Oves favorittsted, Averøy. Der ferierte han mye som guttunge, og Guri har og så vært der noen ganger de siste årene. Senest med bobil i fjor. Da ble Atlanterhavsveien Sjøstuer plottet inn på GPS, men der har MDG også en jobb å gjøre. De vil jo ikke ha biltrafikk i Oslo men GPSen er ikke enig. Den vil ha oss om Oslo. Jeg synes MDG og Raymond må forlange at alle GPS-systemene inkl Googlemaps fjerner Oslo fra alle kart. Rutene må legges langt unna denne byen 🙂

Løsningen ble å kjøre av motorveien på Liertoppen og kjøre ruten Tranby-Sylling-Tyrifjorden-Jevnaker-Gjøvik og komme utpå E6 igjen ved Mjøsbrua. Fin tur 🙂
Turen opp i gjennon Gudbrandsdalen gikk smertefritt, og gjennom Romsdalen likeså.
Åndalsnes har for oss bare vært et sted du fliser fort forbi, men det var før vi kjøpte Hymer. Kroken Åndalsnes har blitt besøkt et par ganger tidligere, men nå var det stengt der da vi ankom litt sent.
Allikevel, etter 565 km den dagen, så bestemte vi oss for å ta en overnatting på bobilplassen der. Gratis og ingen andre fasiliteter enn rent vann, så var den helt ok.

Dagen etter kjørte vi videre, og på andre siden av Isfjorden tok vi dette bildet av Åndalsnes. Tindekaia ligger bak Hurtigrutene.

Vi ankom Atlanterhavsveien Sjøstuer i ti-tiden i tåkehavet. Eieren kjente meg igjen fra i fjor, og sa at plassen var full.
Det visste vi, og vi var forberedt på å vente til noen skulle dra.
Vi ventet i akkurat 2 minutter. Da dro det en bobil, og vi kjørte ned. Da viste det seg vi fikk den desidert beste plassen på anlegget, og smilet hadde gått helt rundt hvis ikke ørene hadde sittet i veien 🙂

Det er ikke så mye å si om de siste dagene her. Vi storkoste oss, og vi syklet et par dager ut til fiskeplassen «vår» og dro opp noe makrell, og Guri fikk en stor lyr.

Så tok vi bilen inn til Kristiansund en dag det regnet, og ruslet litt rundt, Vi måtte selvfølgelig kjøpe med oss klippfisk 🙂

Og siste kveldet måtte vi selvfølgelig spise en god middag på Bjartmars Favorittkro som ligger 50 meter fra plassen. Alltid nydelig mat der. Denne gangen ble det pannestekt kveite og et glass rødvin.

Etterord:
Til tross for covid-19 og en rar sommer synes vi at den har vært flott. Vi har begge reist så mye i forbindelse med både jobb og idrett tidligere (ikke jeg med idrett) at vi har sett det meste av Norge før, men det er alltid nye steder du finner med bobil og sykkel. Vi har ikke savnet landet Italia, men vi har savnet varmere temperatur og solen. Mer stabilt vær.
Vi har truffet mange hyggelige mennesker, men vi har også truffet noen «raringer».
«De rareste» var nok paret som egentlig ikke likte å kjøre bobil, og som fikk hjemlengsel etter 3 dager i ferien. De himlet med øynene når jeg fortalte om turen vår (Hamar – Moss – Flekkefjord – Haugesund – Telemark – Helgeroa – Averøy ) og lurte på hvordan vi hadde orket å kjøre så langt på 3 uker. De hadde kjørt 9 mil hjemmefra og skulle KANSKJE kjøre 3 mil til før de dro hjem. Paret var i 50-årene og hadde hatt bobil i 14 år. 🙂

Vi har ikke sett stygg kjøring bortsett fra noen få idioter som ikke tåler å se bakveggen på en bobil. Det har vært mye biler på veien, men vi så ikke en eneste ulykke. På vei nordfra på søndag møtte vi en liten horde med tyske bobiler.

Så nå skal vi være hjemme i tre uker, før vi tar oss en ny uke i bilen 🙂

Fortsatt god sommer!!

Guri og Lars Ove

Kommenter gjerne hvis dere ønsker